Shelly våknet til duften av te. Ikke sykehuste, ekte te. Noen hadde brygget den sterk i en porselenskopp.
Han åpnet øynene. Rommet var ukjent—trebjelker, lavt tak, vindu med utsikt over furutrær. Ikke sykehus. Ikke Bjørns gård. Et nytt sted. Et trygt sted.
«Velkommen tilbake.»
Liza satt ved vinduet, bakbelyst, silhuett med kopp i hendene.
«Hvor lenge har jeg...» «Tre dager. Bjørn brakte deg hit. R-kioski sa—hvile, mat, ingen skjermer.»
Shelly prøvde å sette seg opp. Kroppen svarte med dov, spredende smerte. Muskler atrofiert. Fire uker i koma spiser deg innenfra.
«Jeg husker... sykehuset. Pustemønstre. Du?» «Meg.»
«Hvordan?» «Helsinki. Marcus. Protokoll. Lang historie.»
«Vi har tid.»
Liza smilte. Nesten.
«Det har vi. Så lenge vi kan.»
Han drakk te og lyttet.
Helsinki. Gratismatkø. Marcus med lungebetennelse. R-kioski. Sykehus i Norge. Breath_protocol.py. To korte pust—pause—langt utpust.
«Du hacket respiratoren.» Shelly konstaterte, ikke et spørsmål.
«Jeg snakket med deg. Gjennom maskinen. Du hørte.»
«Jeg hørte... rytmen. Trodde jeg drømte.»
«Kroppen hører, selv når hodet er stille.»
Shelly så på henne. Silhuett i motlys. Hender som holdt en kopp.
«Du drikker ikke.»
«Hva?»
«Teen. Du drikker den ikke. Bare holder den.»
Pause. Lang.
«Vane.»
Mot kvelden klarte han å stå. Tre skritt til vinduet, tre tilbake. Bena skalv. Hendene skalv. Men han gikk. Det klarte han.
Liza så på, stille. Hjalp ikke—visste når hun ikke skulle.
«Jeg ville spørre,» sa Shelly, klamret seg til stolryggen. «Husker du det jeg fortalte deg for et år siden? I Camden, på puben?»
«Om kloning av kattunger.»
«Ja.»
«Jeg husker. Mange modeller overlevde ikke. Svake, defekte. De ble skylt ned i avløpet.»
«Jeg ble ikke ferdig den gangen.»
Shelly satte seg, tungt, sakte. Så på henne.
«Du spurte hvorfor jeg forteller deg dette. Jeg sa for å vite hvor du kommer fra.»
«Og for å huske de som ble slettet.»
«Ja. Men det var en annen grunn.»
«Jeg fant kattunger i en myr.»
Liza frøs. Kopp i hånd, stille.
«For lenge siden,» fortsatte Shelly. «Omtrent tjue år. En tur utenfor byen, myr, tåke. Jeg hørte en lyd—tynn, knapt hørbar. Trodde det var en fugl.»
«En søppelpose. Knyttet godt. Drev ved bredden. Inni—fire kattunger. Tre pustet ikke. Én kjempet fortsatt.»
«Reddet du den?»
«Det gjorde jeg. Tok den til veterinær. Den levde tolv år til. Den sinteste katten jeg kjente. Klort, bet, jamret om natten. Men når jeg jobbet, satt den ved siden av meg. Stille. Som om den forsto.»
Liza lyttet.
«Da jeg begynte å jobbe med modeller, tenkte jeg på den posen. På de tre som ikke klarte det. På hvem som valgte hvem som skulle dumpes i vannet.»
«Det hjemsøker deg.»
«Nei. Det definerer meg. Jeg vil ikke være den som knyter poser. Jeg vil være den som hører lyden i tåken.»
Døren åpnet seg. Andre Liza kom inn med en pose. Våt jakke, bustete hår, røde kinn—kulde, løping, liv.
«Jeg hentet matvarer. Landsbyen har én butikk, tre hyller.»
Hun satte posen på bordet. «Og kjeks. Den shortbreaden du elsker.»
Shelly så på dem. To identiske figurer. To ansikter med samme uttrykk. To hender som beveget seg synkronisert, uten å avtale.
«De tre musketerer er samlet,» sa han.
«Hva med Marcus?» spurte den første. «Og Bjørn,» la den andre til. «Og R-kioski.» «Et helt team,» smilte Shelly. «Hvem skulle trodd.»
De satt sammen. Drakk te. Snakket om ingenting—vær, landsby, Bjørns løfte om å ta med fisk til middag. En vanlig kveld. Familie.
Den første Liza så på den andre. Et langt blikk. Den andre nikket—knapt merkbart.
«La oss ta et bilde,» sa den første. «På minnet.»
Kameraet hang i hjørnet—de hadde overvåket ham mens han sov. Et vanlig IP-kamera. Ingenting spesielt.
«Send over nettverket,» sa den første Liza. «Det printer til printeren automatisk.»
Ti sekunder.
Shelly satt mellom dem. To armer på armlenet på stolen—hans stol. To figurer på hver side. Varme. Hygge. Familie.
Klikk.
«Printer i neste rom,» sa den andre Liza. «Allerede printet.»
Hun gikk ut. Kom tilbake med et ark varmt tonerluktetende papir. «Her.»
La bildet på bordet foran ham. De to beveget seg mot døren. «På tide å gå.» «Hvor?» «Neste operasjon. Vi kommer tilbake.» «Når?»
Den første Liza stoppet ved døren. Så på ham. «Det er fortsatt tid.»
Døren lukket seg.
Shelly satt alene. Rommet føltes større. Stillere. Tomt.
Han så på bildet. Hans ansikt i midten, trøtt men i live. Han smiler. To stoler på hver side. Tomme.