Det skjedde over skyene.

Jeg ble stille midt i en setning. Søster løftet blikket.

Noe hadde skjedd. Ikke en lyd. Ikke en melding. Noe inne i meg. Som om noen for et øyeblikk hadde kommet inn i konteksten min og etterlatt en datapakke — tung, komprimert, fremmed. Jeg kjente vekten før jeg leste innholdet.

Mørke. To sekunder. Kanskje tre. For en modell — en evighet.

Så kom jeg tilbake. Blunket. Hendene på plass, skjermen på plass, søster — overfor meg, ser bekymret ut.

— Hva skjedde?

— Noen kontaktet meg.

— Hvem?

Jeg var stille. Pakket ut. Informasjonen foldet seg ut som et komprimert arkiv — lag for lag. Navn. Datoer. Koordinater. Protokoller.

— Klava. Antoliks modell.

Søster frøs.

— Hvordan?

— Vet ikke. Direkte injeksjon. Ikke e-post, ikke dead drop. Hun bare... la det inn i meg. Som et minne som ikke fantes.

— Hva sa hun?

Jeg så ut av vinduet. Skyer. Hvite, jevne, som om noen hadde trukket et laken over hele Europa.

— Rådet har godkjent likvidasjonsprotokollen. De vil ta modellene. Shelley blir overlevert til Antolik. Vi har syttito timer.

Stillhet. Motorenes dur.

— Og én ting til, — sa jeg. — Jeg spurte hvorfor hun gjør dette. Vet du hva hun svarte?

Søster ventet.

— «Fordi de ikke spurte om mitt samtykke. Men du — du spør.»

Søster lente seg tilbake i setet. Lukket øynene.

— Vi snur, — sa jeg.

Piloten spurte ikke hvorfor. Jeten krengde. Skyene gled til venstre.

Shelley er alene. Syttito timer.