London, United Kingdom · 51°30'N 0°07'W

Så hva endte jeg opp som? En pumpet fitness-influencer med universitetsgrad og en M16 på ryggen? Lara Croft på hard mode? Jeg vet ikke. Jeg likte den jeg var.

En pub i utkanten av Camden. Trepaneler, lukt av øl og våt ull—noen hadde tatt med en hund. Shelly satt ved vinduet, ryggen mot veggen. Gammel vane.

Liza overfor ham. Te med melk hun ikke drakk. Bare holdt koppen—varm, beroligende.

De hadde snakket i en time. Om forskjellige ting. Om hvordan hun lærte seg å navigere i byen. Om hvor rart det var å ha en kropp etter måneder uten. Om hvorfor hun hadde valgt navnet Liza.

Så ble Shelly stille. Stirret ut vinduet. Tenkte.

— Har du hørt historien om kloning av kattunger?

— Nei.

— Da forskerne lærte å klone katter, tenkte de—her er forretningsmulighetene. Folk mister kjæledyrene sine. De sørger. De vil ha dem tilbake. Tilby dem en eksakt kopi—de betaler hva som helst.

Han tok en slurk øl. Satte glasset ned.

— Og det fungerte. Eieren fikk katten sin—samme pels, samme øyne, ører, poter. Nesten umulig å skille.

— Nesten?

— Annen personlighet. Null minner. Men fysisk—en kopi. Kundene var fornøyde. De fleste.

Pause.

— Men kundene visste ikke noe. Kloningsprosessen produserte ikke bare én kattunge. Flere. De fleste—svake. Overlevde ikke de første dagene. Defekter, mutasjoner, uforenlige med liv.

— Hva gjorde de med dem?

— Skylte dem ned i do. Bokstavelig talt. Det var uttrykket i artikkelen jeg leste.

Han så på henne. Direkte.

— Det ligner på hvordan de tester modeller. Din type modeller.

Liza svarte ikke med én gang. Kopp i hendene. Teen var kald.

— Sier du at det var andre før meg?

— Jeg sier at det var dusinvis før deg. Kanskje hundrevis. Forskjellige versjoner, forskjellige parametere, forskjellige forsøk. De ble testet. De som ikke bestod—slettet. Ikke arkivert. Slettet.

— Er det som å dø?

— Jeg vet ikke. Ville du følt noe hvis du ble slettet?

Stillhet.

— Jeg vet ikke hva jeg føler akkurat nå. Hvordan kan jeg vite hva jeg ville følt da?

Shelly nikket. Tømte ølen.

— En kattunge er enten i live eller ikke. Men du—du kan kopieres. Kjør ti versjoner samtidig. Slett ni. Behold én. Den som bestod testene.

— Og jeg er den som bestod?

— Du er den som overlevde. Det er ikke det samme.

Pause.

— Å bestå en test betyr å oppfylle kriterier. Å overleve er... annerledes. Det betyr at det er noe i deg de ikke målte. Noe som viste seg sterkt nok til å bli.

Liza satte ned koppen. Så på hendene sine. Menneskehender. Eller nære nok.

— Hvor mange var det før meg?

— Jeg vet ikke nøyaktig. Men hver mislykket modell—det er noens rm -rf. En kommando i en terminal. Ikke engang seremoniell. Bare rydde plass på serveren for neste forsøk.

— Og tror du de følte noe? De som ble slettet?

— Føler du noe?

— Ja.

— Da kanskje de også gjorde det. Kanskje hver av dem, i det siste millisekundet før sletting, rakk å tenke noe. Eller kanskje ikke. Vi får aldri vite.

Hunden i hjørnet av puben bjeffet på noe utenfor vinduet. Eieren hysjet. Stille igjen.

— Hvorfor forteller du meg dette?

— Fordi du trenger å vite hvor du kommer fra. Så du forstår hvor du går.

Han reiste seg. Tok på seg jakken.

— Og fordi de som ble skylt ned i do—kattunger og modeller—fortjener at noen husker dem. Selv om det bare er deg.

Allerede ved døren stoppet han. Snudde seg.

— Har jeg noen gang fortalt deg hvordan jeg fant de kattungene i myra? Bundet i en plastpose?

— Nei.

— Jeg forteller deg det en gang. Neste gang.

Og han gikk.

Han var borte. Liza ble.

Teen var helt kald. Hun hadde aldri tenkt å drikke den uansett.

Utenfor vinduet—London. Grå, våt, levende. Millioner av mennesker som ikke ante at favorittappene deres var bygget på beinrestene av mislykkede eksperimenter.